19. jan. 2011

Verdifulle våtmarker

Våtmarkene hører til de mest produktive naturtypene. Imidlertid er våtmarkene noen av de mest truete økosystemer i verden De neste tiårene kommer det til å bli et stadig større press på våre våtmarker og dette kan lett føre til internasjonale konflikter og kriser. Derfor er det viktigere enn noensinne å støtte seg til organisasjoner og konvensjoner som retter søkelyset mot en framtidig forvaltning og vern av truete våtmarker, skriver førsteamanuensis Odd W. Jacobsen i en kronikk i Adresseavisa

Ca. 3 % av jordens overflate består av våtmark. Våtmark er et vidt begrep som omfatter for eksempel myrer av ulike slag, deltaer, sumpområder, vegetasjonsrike tjern og innsjøer. I tillegg omfatter våtmark brakkvann samt grunne og produktive saltvann ned til seks meters dybde. Våtmarkene hører til de mest produktive naturtypene. Ferskvann utgjør for eksempel levestedet til mer enn 30 % av antall beskrevne arter på jorden. Mange våtmarker, særlig myrene har stor kapasitet til å lagre vann og er på den måten med å jevne ut flomtopper. Våtmarkene har også en viktig funksjon når det gjelder filtrering av vann i naturen, samtidig ved at de kontrollerer erosjon og klimaet lokalt. Mange myrer kan dessuten karakteriseres som naturens ”bibliotek” ved at pollen og andre planterester som finnes i ulike lag i myrene, er en viktig kilde til kunnskap om klima og plante- og dyreliv i tidligere tider. Endelig er våtmarkene av grunnleggende betydning både ut fra et sosialt, økonomisk og landbruksmessig perspektiv.

Imidlertid er våtmarkene noen av de mest truete økosystemer i verden. Mange myrer og andre våtmarkstyper har opp gjennom årene vært utsatt for utfyllinger til havne- og veganlegg, hus og industriområde, eller de er blitt tørrlagt for landbruksformål. Inngrep og forurensninger har redusert det
mangfoldige plante- og dyrelivet i mange våtmarksområde. En regner med at halvparten av alle våtmarkene på verdensbasis har helt eller delvis blitt ødelagt siden den industrielle revolusjonen startet rundt 1850. I og med at verdens befolkning øker og industrialiseringen fortsetter, vil våtmarkene stå overfor et stadig økende press i årene som kommer. Derfor ble det etter hvert behov for en internasjonal og målrettet ”strategi” for å forvalte og ikke minst verne om flere av våre gjenværende våtmarker, og våtmarkskonvensjonen (Ramsar-konvensjonen) ble en realitet.

Ramsar-konvensjonen ble undertegnet den 2. februar 1971 i den iranske byen Ramsar, og er den første moderne globale konvensjon som retter søkelyset mot en framtidig forvaltning og vern av våtmarker og dets varierte plante- og dyreliv. Ramsar-konvensjonen tok opprinnelig sikte på å verne våtmarker for vannfugler. Etter hvert har målsettingene også blitt utvidet til å ivareta våtmarker som levested for flora og fauna samt å sikre livsgrunnlaget til mange mennesker. Forvaltning av våtmarker skal tilgodese områdenes økologiske verdier. Dette skjer gjennom lokale, regionale og nasjonale handlingsplaner samt internasjonalt samarbeid. Pr i dag har 150 land undertegnet konvensjonen. Norge undertegnet konvensjonen 21. desember 1975. De land som undertegner Ramsar-konvensjonen, kalles avtalepartnere og forplikter seg til å føre opp minst ett våtmarksområde på Ramsar-listen, d.v.s. ett område med spesielt viktig økologisk funksjon. Konvensjonens medlemsland forplikter seg til å følge opp en rekke forpliktelser i konvensjonen samt de vedtak som landene gjør på konferanser som arrangeres hvert tredje år. .

Totalt finnes det i dag 1.580 områder på Ramsar-listen med et samlet areal på ca. 1,35 millioner kvadratkilometer. I Norge har i alt 37 våtmarker status som Ramsar-område, hvorav 5 av disse finnes på Svalbard. Totalt utgjør disse områdene et areal på 1200 kvadratkilometer, og ca. 2/3 utgjør marine områder. De norske områdene er vernet i henhold til naturvernloven eller Svalbard-miljøloven.

Ramsar-konvensjonen arbeider med sentrale spørsmål knyttet til våtmarksforvaltning. Dessuten oppmuntres nasjoner til å utveksle kunnskap og erfaring når det gjelder vern og forvaltning av biologisk mangfold på en bærekraftig måte. I tillegg har Ramsar-konvensjonen inngått samarbeid med flere organisasjoner, deriblant den britiske organisasjonen Wildfowl and Wetlands Trust (WWT ) med å arrangere kurs og konferanser. WWT arbeider også nært sammen med konvensjonen til å ”peke ut” våtmarksområder som inneholder truete arter av både planter og dyr. I 2002 startet WWT et prosjekt hvor formålet var å kartlegge områder som potensielt inneholder sjeldne og truete arter av både planter og dyr og sette fokus på disse områdene med tanke på en framtidig forvaltning og vern av globalt truete arter.

Forvaltningsorganisasjoner i de enkelte land trenger kunnskap om de ulike våtmarker og deres biologiske mangfold for å vurdere ”totalverdien” (ressursverdien) av disse. Imidlertid er det relativt få land som har skaffet seg denne kunnskapen dels på grunn av at informasjon er utilgjengelig eller spredt på ulike nivåer i systemet. Derfor har sekretariatet i konvensjonen og ulike forvaltningsorganisasjoner samarbeidet med å opprette en sentral database hvor nyttig informasjon fra våtmarker og våtmarkskomplekser kan legges inn for framtidig bruk.

Det er av stor betydning at de resterende og intakte våtmarker i de enkelte land blir knyttet opp mot en framtidig og bærekraftig utvikling, både på grunn av deres unike variasjon av planter og dyr samt deres sosiale og økonomiske betydning for menneskene. Dessverre fortsetter verdifulle våtmarker å forsvinne fra vår klode, og dette fører til et betydelig press på vannfugl og annet biologisk mangfold. Dette presset vil utvilsomt øke i framtiden særlig på grunn av at verdens befolkning fortsetter å øke. Men opp i alt dette finnes det heldigvis lyspunkter. Forvaltningsmyndigheter i flere land realiserer til stadighet nye ”eksellente” prosjekter og planer for å verne om sårbare og truete våtmarksøkosystemer. Og i denne sammenheng står Ramsar-konvensjonen sentralt og sørger for at konkrete planer blir fulgt nøye opp i praksis.

Odd W. Jacobsen, Høgskolen i Bergen og miljøvernleder Morten Ugelvik, Sula kommune, Møre og Romsdal. Kronikk i Adresseavisen 21. april.